God håndtering av unghest. Hva er egentlig det?
Tekst: Runa Bjone.
Jeg fikk min første hest, et hoppeføll, som 11-åring. Jeg hadde spart og spart, og med hjelp av en gammel familievenn ble hun min. Jeg kunne ingenting og hesten kunne ingenting. Vi bodde i villastrøk der det ikke var lov å ha hest, og foreldrene mine har aldri vært hestemennesker, stakkars. De vet jo ikke hva de har gått glipp av! Men jeg fikk leie stall hos en dyrekjører en halv kilometer unna.
Skagelill og jeg vokste sammen på et vis, selv om den første vinteren, på grunn av min uvitenhet, besto av mye slit, kamp og tårer. Hesten var kilen, klemte meg i spiltveggen, nektet å gå… Vi fikk heldigvis hjelp av ei 18 år gammel jente, Hilde Fossum, som delte stall med oss det året, så vi overlevde. Men bevares, jeg gjorde mange feil! Som å gå pent ut av vegen når det kom bil, for eksempel. Etter en stund trodde jo merra at hun måtte gå ut av vegen når de ”farlige” bilene kom. Det tok lang tid å venne henne av med den uvanen! Kumlokk og plastposer i vegkanten var også skumle…
Da den vesle hoppa mi var tre år om våren, bestemte han jeg fikk henne av at hun skulle kjøres inn, eller ”temmes”, som han sa. Så tross mine protester ble hun sendt av gårde. Der ble hun vent til sele, tømkjørt, og skulle så settes for. Da skjedde det fatale: De fikk ikke i mer enn den ene selepinnen før hesten stakk! Så med èn skåk på sida og den andre mellom beina raste dyret nedover jordet, mens hun slo og slo for å bli kvitt dette livsfarlige som hang bak.
Til slutt løp hun seg fast i en dyp snøfonn, der karene fikk tak i henne. Så ble den andre skåken satt fast, og med to par tømmer i bittet og en tung kar i hvert, bykste hun atter en gang over jordene, kjempende og panisk.
Hva som siden ble forsøkt vet jeg ikke, men jeg fikk henne tilbake ”utemt”. Og ikke bare det. I fjorten dager var hun nervøs, stresset og ikke til å kjenne igjen. De første dagene måtte jeg ha med ei venninne til å leie på andre sida, for å være sikker på at vi kom hjem i lag…
Mellom bakbeina hadde hun stripe på stripe med sårskorpe, men de grodde atskillig raskere enn sårene inne i hodet.
Jeg brydde meg ikke så mye om hendelsen etter hvert. Kjøring var uansett ikke viktig for meg, og hesten ble en blid og villig turkamerat i skog og mark. Vi tumlet barbak omkring og lærte hverandre opp etter naturmetoden, ubekymret og fornøyd. Da hun var fire år gammel oppnådde hun 2.premie på utstilling (det var ikke innført krav om kjøreprøve ennå), og seks år gammel fikk hun det første føllet, en liten hingst.
Nå hadde jeg en ny hest å drive med, og jeg var fast bestemt på ikke å gjenta feilene jeg gjorde med den første! Så tassen fikk rusle med mora i leietau fra han var fire dager gammel. Ut i trafikken, inn i villastrøkene og opp i skogen! Det var vidunderlig å se den vesle leke seg, hoppe rundt på de lange beina og fryde seg over livet. Da jeg solgte ham ved juletider var han snill å håndtere på alle vis. Ja, hovslageren lo og sa at han nesten var snillere å spikke enn mora. Og siden hun pleide å stå og døse under seansen, så…
Sommeren etter fikk Skagelill et nytt føll, og jeg traff ham som skulle bli mannen min. Og jeg fikk en skikkelig hestekar til mann! (Så griseflaks kan man ha…)
Hans ståsted var et annet enn mitt. Fra han var liten, var det tømmerkjøring og annet arbeid som gjaldt! En ny verden åpnet seg for meg. Med ett ga kjøring mening.
Magnus lånte meg en bitteliten brystsele til føllet om høsten, og en arbeidssele til hoppa. Men først nå forsto jeg hvor dype arr Skagelill hadde etter ”temmingen”. Hver gang jeg la på selen ble hun utrygg. Øynene fikk et hardt, redd skjær og hun ble stiv i kroppen.
En gang la jeg ut et tomt drag jeg fant på låven og tenkte jeg ville se om jeg kunne leie henne inn i det. Etter to stive timer med gjentatte forsøk hoppet hun over hele greia og rett inn i brøytekanten på andre sida. Der og da innså jeg at hun aldri kom til å bli noen trygg kjørehest.
Men føllet lot seg villig leke med. Jeg hadde flyttet til en stall på en gård, og minstejenta her deltok i stellet med liv og lyst. Vi gikk turer med føllet, vente det til selen og til å lyde tømmene. Det siste er veldig enkelt, man leier bort og tømkjører hjem. Men også dette føllet måtte selges. Jeg måtte kjøpe alt fôret, og som skoleelev med sommerjobb har man ikke mye penger…
Nå hadde jeg fått blod på tann. Jeg hadde sett hvor lett det var å prege føll til å bli fortrolige med alt mulig rart. Særlig om man presenterte det nye som noe helt dagligdags og alminnelig. Drømmen ble å få følge et føll helt fram til innkjørt, trygg hest…
Med Magnus fulgte ny kunnskap. Han var sosial av seg og hadde et utall venner og bekjente innen hesteverdenen, som vi besøkte. Jeg lyttet, spurte og lærte. Men var slett ikke enig i alt! Og ble ofte avspist av de gamle hestekarene: ”Detti dreiv je’ mæ’ førti år før du vart født!”
Fulle av alders visdom og erfaring betraktet de meg litt spottende. Jeg var jo bare ei skarve ”ridejente”, og slike hadde de ikke overvettes respekt for.
Den vinteren, for øvrig den siste før jeg flyttet hit til Bjoneroa, fikk jeg låne et hoppeføll av Magnus. Vi kalte henne Stjernfrid. Tillitsfull og vennlig av vesen, og etter bare noen få dager villig med på det meste. I førstningen var Skagelill sur og uvennlig mot den nye ungen på stallen, men det gikk seg til og de ble snart gode venner.
Denne gangen forsøkte jeg å tenke kjøring. Selen gikk greit, det samme med tømkjøring. Sju måneder gammel ruslet hun trygg og tilfreds rundt omkring etter forsiktige tegn i tøylen. Så begynte jeg å legge ut drag. Hun tuslet oppi, uten protester. Jeg var overveldet. Var det så lett?
Om vinteren da hun ble to spente vi i for første gang, og hun gikk trygt av sted som om hun aldri hadde gjort noe annet.
Dette er en del av første artikkel av to som tidligere har stått i Kjørehesten. Gamle nummer kan kjøpes ved henvendelse til redaktør Bjørn Høie.
